Leserbrev fra Hald

Jeg heter Linda Taraldsen Aune, og er elev ved Hald Internasjonale Senter skoleåret 09/10. Jeg utveksles gjennom NKKS/Lagets linje ved Hald, Fokus.

Turen går nå til byen Belo Horizonte (Vakker horisont) i Brasil, etter tre år på Kongshaug Musikkgymnas på Os, og et år som barnehageassistent i Bergen. Jeg er oppvokst i Verdal, men har tidligere vært med mine foreldre som var misjonærer i Kobe, Japan, så dette blir mitt andre ”skikkelige” utenlandsopphold.



Kultursjokk?

Her på Hald bor vi nå 80 mennesker fra 14 forskjellige land - disse første ukene har nesten vært et kultursjokk i seg selv! Det kan være utfordrende når man er morgengretten og alt må gå på engelsk.

Jeg visste ikke før jeg kom fram til Hald at jeg skulle bo på rom med en brasilianer, så jeg fikk meg en liten overraskelse da jeg så et ganske ikke-norsk navn på soveromsdøra: Erica Morais Ribeiro Neves.

Jeg begynte plutselig å tenke på alle klærne som lå i kofferten min, de tre toalettmappene mine og alle skoene jeg hadde med. Jeg var redd det skulle bli stor forskjell i mengde eiendeler, men så oppdaget jeg at dette virkelig var en fisefin middelklassejente, og jeg begynte å innse hvor lite jeg egentlig visste om Brasil på forhånd.



Den andre helgen her på Hald var alle studentene på fjelltur, maken hadde nesten ingen av de internasjonale opplevd. Selv det å gå fra bussen til hytta (30 min på grusvei) var en kraftanstrengelse for de fleste! ”Hvorfor går nordmenn når dere heller kunne kjørt bussen helt bort?”. Men vi fikk turen til å gå med godt humør, og den berømte norske melkesjokoladen. Jeg lærte dessuten Erica noen trønderske ord til bruk på den enda lengre fjellturen dagen etter: ”Bær mæ!”.

Nå kan hun også briljere med ”Æ heite Erica” og ”Æ kjæm fra Brasil, sjø.”.

Norsk, kanskje særlig trøndersk er ingen enkel sak.

Erica fikk seg dessuten en god latter da hun hørte at det kunne sitte bare èn person på bussen i Verdal, og det i tillegg til at sjåføren og denne ene personen ikke nødvendigvis snakket sammen under bussturen. Dette var en kontrast til deres stappfulle busser der folk snakker sammen og blir kjent!



Kvaliteten på undervisningen her på Hald er veldig høy. I tillegg til alle de norske lærerne har vi også hatt lærere både fra Uganda og Mexico, noe som er veldig interessant. Vi lærer på mange måter å se kulturen vi lever i klarere. Vi stolte, flinke nordmenn som tror vi vet best får åpnet øynene litt. Selv om vi har mye penger, er vi så utrolig fattige på andre måter.

Det som virkelig har slått meg, er hvor lite vi snakker om troen vår. I Afrika er det helt vanlig når du presenterer deg, å si at du er kristen i samme slengen. Det er så mange her på Hald som har gått gjennom så mye vondt, men som er så takknemlige for alt likevel, mens jeg tar meg selv i å klage for ingenting. Vi har så mye å lære!



Her er det heller ingen blyghet i forhold til bønn og lovsang. Hvis man er på møte i regi av for eksempel afrikanerne, og man synger ”We are jumping in the light of God” – da skal alle hoppe! Hvor ofte går man gjennomsvett ut fra en gudstjeneste i Norge?

Det var veldig rart for mange av de utenlandske her å komme til Norge, et land med kristendommen som statsreligion, og se hvor lite synlig kristendom det er her. I Matteus kapittel 5, vers 14 - 16 står det:



”Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!”



Og som rallykjører Martin Schanke så klokt sa ”Det er bedre å ligge på stranda og tenke på Gud, enn å sitte i kirka og tenke på stranda”.

Dette med å gå i kirka regelmessig er viktig, men også kanskje noe som vi nordmenn tenker litt for mye på, det å gå i kirka gjøres ofte til en målestokk på om du er kristen eller ikke. Det er viktig å få åndelig påfyll i felleskap med andre, men det er flest hverdager, og det er der vi trenger Gud mest – og det er der vi best kan være ”lys” for menneskene rundt oss!



Jeg både gleder og gruer meg til å reise til Brasil – og jeg tror det blir veldig lærerikt. Det er alltid skummelt å rive seg løs fra kjente normer, gå ut av komfortsonen.

Jeg skal både bo og jobbe med brasilianske studenter, og kanskje også jobbe litt med barn i slumområdene. Det er lite sannsynlig at jeg klarer å redde verden, men kanskje jeg klarer å gjøre livet litt lettere for noen få mennesker?



Hald Internasjonale Senter i Mandal, er en skole som blir støttet økonomisk av Fredskorpset i Norge, men som også drives av tre underliggende organisasjoner, NMS, Strømmestiftelsen og NKSS.

I seks til syv måneder skal alle de norske elevene ut til forskjellige steder i verden på praksisopphold. Elevene reiser til Brasil, Uganda, Kenya, Nepal, Madagaskar, Kina, Bolivia og mange andre land. I tillegg til dette, går det også mange elever fra utvekslingslandene på Hald, og disse skal ut i praksis rundt omkring i hele Norge.

Skoleåret på Hald består av et forkurs, en praksisperiode, og etterkurs med informasjonsarbeid.

Del på Facebook Del på Twitter

Bli med på Voyage of Discovery!

Oppsving

Del av noko større- skal du ha utanlandssemester?

Generalsekretær i Laget slutter

arkiv