– Jeg hater ikke tyskerne, vi må bygge alt på kjærlighet

Denne sommeren er det 75 år siden ti unge Lagsstudenter ble dømt til døden og henrettet av tyskere i 1944. De var ved godt mot helt inn til det siste.

Olav Wetterstad var bare rukket å bli 20 år. Det ble funnet en lapp i tykt, grått innpakningspapir i cellen hvor Olav hadde tilbrakt sitt siste døgn. Der hadde han skriblet ned en siste hilsen med blyant:

Kjære mor, far og Hildora, Ruth og dere alle! Jeg har fått dødsdommen i dag og venter nå på det som skal komme. Jeg er lykkelig fordi jeg hviler i Jesu blod. Hjerte og sinn er fylt av en vidunderlig fred - over all forstand. Jeg vil si takk - for kjærlighet og alt dere har vært for meg. Takk for en kristen heim, god oppdragelse. Takk for alt dere tilgir meg, jeg har ikke bestandig vært som jeg skulde. Men jeg synes alt er oppgjort nå. Jesus Kristus er livet for meg, han har gjort alt. Det er fullbragt. Jeg går til et bedre liv, og vi møtes snart igjen. (…) Jeg hater ikke tyskerne, vi må bygge alt på kjærlighet. Det er det største bud.

Gutta på skauen

Olav var ikke alene. Ni unge menn hadde de ligget i utdannelsesleir for Milorg i Drammen, før de ble flyttet til opp Holtefjell. Tirsdag 2. mai 1944 satt de fleste på hytta i fjellet, men tre av dem var ute i Hokksund med «Frank». Da lensmannen kom truende mot dem, forsto de at tyskerne var på vei for å fange dem. «Frank» forsøkte å beskytte studentene, men rakk ikke engang å få av sikringen på revolveren før han ble skutt.

Ovind, en av Lagsstudentene, klarte å komme seg unna, men ble såret i armen. Han løp alt han maktet mot hytta for å advare resten, men måtte snart hvile. På låven hvor han skjulte seg, var han straks omringet. Han forsto at han var blitt angitt. Raskt etter fant tyskerne hytta i fjellet, braste inn og tok med seg resten av studentene.

De ble ført rett til politistasjonen i Drammen og hendene ble lenket fast til anklene. Neste morgen kjørte en stor grønn Polo med seildukskalesje opp, og de ble fraktet med en tysk soldat på hver side, først til Victoria Terasse, så til Grini.

På fangeleiren gikk mai og juni måned stillferdig forbi. Ute i verden tok D-dagen plass på Normandie i Frankrike 6. juni, men det hørte de ikke mye til på leiren. For mange av fangene på Grini var det en lettelse bare å kunne være i en leir hvor man kunne snakke sammen og gå under åpen himmel igjen, etter lang tid innesperret i fengsel. Medfangen Fritz Lütcherath fortalte at han snart ble glad i de nye unge mennene, som oppførte seg fint og var i «strålende humør». Han hadde ingen mistanke om at disse svevde mellom liv og død.

Dommen på Grini

Det var en solfylt, varm julidag i 1944. Dagen skred frem i det vanlige, rolige leirtempoet de etter hvert var blitt vant til. Dagen før hadde Cay, en annen Lagsstudent, spurt om å få holde andakt for resten av leiren søndag formiddag. Det hadde han fått lov til, og det lyste ut av det varme og åpne gutteansiktet.

Da de hadde seg ned for å spise middag, fikk de imidlertid ikke sitte lenge. Da ble de unge mennene hentet ut, stilt for retten på Grini, og kort tid etterpå gikk ryktene. En av kameratene løp opp til Cay mens han gikk tilbake over plassen til hovedbygningen. Cay fortalte: – Vi fikk dødsdom alle sammen.

Avisoppslaget til venstre var det provinsavisene mottok. Til høyre er et utklipp fra Oslo-pressen. En av de dødsdømte fortalte som sitt inntrykk at rettsforhandlingene bare var  pro forma  - en formalitet - det hele var avgjort på forhånd.

Avisoppslaget til venstre var det provinsavisene mottok. Til høyre er et utklipp fra Oslo-pressen. En av de dødsdømte fortalte som sitt inntrykk at rettsforhandlingene bare var pro forma - en formalitet - det hele var avgjort på forhånd.

Et siste farvel

I minneskriftet Pro Patria, som ble utgitt i 1945 til minne om disse ni, i tillegg til en som ble skutt en måned tidligere, beskriver forfatteren «J. P.» det som så hendte:

De ble satt opp på celle - i 2. etasje rett ut mot plassen, slik at vi lett kunne snakke med dem. Dette var selvfølgelig forbudt, men vi kunne ikke annet. (…) Det var ett hode som stadig kom til syne i cellevinduet og det var Cays. Vi sto utenfor i det fri, kunne vanskelig få sagt våre ord og styrt våre følelser. Han som satt innesperret, kunne smile og takke rolig og klart. Og så sa han:

– Hils til Studentlaget, og si takk for alt det vi har fått der. Vi ber om lykke og fremgang for dere, og vi er glade for vi eier den fred som evageliet gir, selv når det menneskelig talt ser mørkest ut. Vi har funnet fred ved troen på Kristus, og vi er rolige og trygge hvordan det enn går. Det er innsendt benådningensanmodning, men vi har små sjanser. Vi vet hvor det går hen.

Og så kom Tomas Trægde frem bak gitteret: – Hils de hjemme, og si at vi er gått foran til himmelen, og vi møtes der oppe.»

En utenfor sa vendt til dem: – Du Cay, det var engang en som sa: For meg er livet Kristus og døden en venning.

– Ja, det er sant det, svarte Cay, og nå får hele livet et helt annet perspektiv.

Litt senere kom det fra en av dem: – Vi angrer ikke på det vi har gjort. Vi er beredt til å dø. Vi er alle kristne og er i Guds hånd. (…)

Og til slutt gjorde Cay korsets tegn, og mektig grepet hørte vi den siste hilsen til de hjemme: – Hils mine kjære og si at dette tegn - korsets tegn - det holder både i liv og død.

På kvelden senket sommersolen seg over åsene, men sangen skulle fremdeles holde det gående i celle 21 en god stund til:

Norge, mitt Norge! Så gir meg en vår. Hjelp meg, Herre Krist, å strida. Navnet Jesus blekner aldri. Leid mide ljos, igjennom skoddeeim.

Neste kveld samlet de kameratene seg der utenfor cellevinduet igjen. Kanskje var det håp fremdeles. Benådning hadde vært gitt før.

Da ble leirportene slått opp, og en kortesje med dødsbiler kjørte inn. Kameratene lå utenfor leiren, fullstendig tyste i frykt for å bli oppdaget av tårnvakten.

Etter noen minutter kom seks unge gutter ut med hendene bakbundet, hvor to og to var bundet sammen, slik at de måtte gå halvveis vendt fra hverandre. De var ranke og reiste med nakne overkropper. Noen hadde visst kastet lodd om resten av klærne deres. Bak dem kom det to soldater med en båre mellom dem. Der lå det en syvende mann, som ikke lenger kunne gå. En av guttene nå ropte nå ut:

– VI ER GLAD VI FÅR LOV TIL Å DØ FOR FEDRELANDET!

De ble presset inn i bilene som så tok fart, kjørte ut porten og ble borte rundt svingen. De to yngste av de ni guttene var ikke med på denne turen. Håpet om benådning meldte seg, men kvelden etterpå gjentok opptoget seg, og også de to ble ført vekk.

Til minne om:

Skjermbilde 2019-08-20 14.33.27.png

Ovin Kristoffer Bronsta

Født 1. februar 1920 i Mandal

Skjermbilde 2019-08-20 14.33.38.png

Tomas Per Trægde

Født 29. mai 1924 i Mandal

Skjermbilde 2019-08-20 14.33.41.png

Alf Leonhard Lande

Født 24. september 1920 i Hupeh-provinsen i Kina

Skjermbilde 2019-08-20 14.33.43.png

Olaf Wetterstad

Født 3. oktober 1923 i Kongsberg

Skjermbilde 2019-08-20 14.33.45.png

Aage Lorang Hedenstad

Født 24. mars 1921

Skjermbilde 2019-08-20 14.33.46.png

Per Nannestad Lindaas

Født 20. april 1919 i Oslo

Skjermbilde 2019-08-20 14.33.48.png

Jan Segelcke Koren

Født 11. mars i Oslo

Skjermbilde 2019-08-20 14.33.50.png

Kjell Segelcke Koren

Født 29. februar 1924 i Leibzig

Skjermbilde 2019-08-20 14.33.52.png

Cay Børre Kristiansen

Født 28. oktober 1922 i Kristiansand

Skjermbilde 2019-08-20 14.33.54.png

Lars Sandvik

Født 4. mars 1920 i Bergen

Les hele Pro Patria her.