Fra Credo

Var det lurt av læreboken?

Hvis noen i middelalderen hadde vitenskapelige spørsmål, henviste kirken til … liturgien. I opplysningstiden fikk vi «epokegjørende oppfinnelser innenfor en rekke fag» og en enorm teknologiutvikling fordi vi nå hadde et ikke-religiøst natursyn. Kristne kjempet hardt mot kvinnelig stemmerett.

Nei, dette er ikke funnet i kommentarfelt på nettet, men i læremidler i norsk skole i 2019. Det er ikke fra bøkene for KRLE eller religion og etikk, men samfunnsfag, historie, norsk og geografi. Elever vil oppfatte at disse påstandene handler om…virkeligheten. For vi kan ikke bare finne på hva som skjedde i middelalderen eller opplysningstiden, utover TV-serier eller fantasyromaner. Der følger vi kilder, ikke sant? Spesielt lærere og lærebokforfattere.

Og sentralt i dette er jo kritisk tenkning – det må jo bety å være imot religion!

Denne teksten er trykket i tredje utgave av Lagsmagasinet Credo. Sikre deg fremtidige utgaver av magasinet ved å bli Lagsvenn:

Jeg er ærlig talt usikker på hvor godt mange læremidler hjelper oss til å være kritiske og utforskende. Ikke minst når jeg ser hvordan de fremstiller tro og tanke, vitenskap og verdier gjennom historien. Hvor godt treffer de når de forteller om antikken og opplysningstiden, om middelalderen og moderne tid? 

Mockup_transparent.jpg

Mottakelsen av boka

Slik jeg viser i den ferske Lurt av læreboken? er det store mangler og misvisninger. Blindfeltene er tydelige. Ikke minst i det større bildet av kristnes og kirkens rolle – uten at det stilles kritiske spørsmål ved læremidlenes egen fremstilling.

Reaksjonene på boken har ikke uventet vært blandede.

For noen er den en gave. Endelig noen som setter fokus på dette! Dette må løftes frem! Gi den i hendene til lærere og politikere!

Andre er oppgitte. Enda mer mas om kristendom og skole? Religion burde hatt 18-årsgrense og ikke vært tema i skolen det hele tatt! Mer seriøse stemmer vil tenke at feil er beklagelig, så det er bare å rette opp det som ikke stemmer, uten styr og støy.

Så er det dem som oppdager feil og mangler hos meg. Og slagsider. Ikke rart at Davidsen reagerer på kritikk av kirken, han er jo kristen! Noen opplever seg urettferdig behandlet, ikke minst de som har skrevet gode bøker.

Dette viser et dilemma. For selv de beste lærebøkene kan inneholde feil, og jeg har forsøkt å lage et sjøkart over noen av skjærene som kan dukke opp. Hvordan unngår vi at elever og lærere går på grunn?

Alle er enige om at det som sies i lærebøker bør være riktig. Og at de bør vise tilstrekkelig av sammenhengen, til at ingen misforstår. Både i undervisningen og i arbeidet med nye lærebøker, er det viktig å peke på typiske feil og misvisninger. Hvilke skjær har fortidens lærebøker truffet? Hvilke bør fremtidens styre unna? Hvilke perspektiver forvirrer mer enn de forklarer?

Hva gjør misvisende påstander med oss? Med kunnskap? Med holdninger? Hvor mye sitter i bakhodet hos medelever – eller i media? Og gjør det læremidlene dårlige?

Ikke nødvendigvis.

Selv gode læremidler kan inneholde feil, fra trivielle til tunge. Noen imponerer med klare tekster og gode spørsmål, treffende bilder og støtteressurser som spill og video. Men dermed kan nettopp feil i gode lærebøker få større effekt, enn i dårlige.

Gjentar læremidlene stadig at kirken bekjempet kunnskap, skal det lite til for at en som har lidenskap for vitenskap og forskning utvikler et fiendtlig bilde av kristne.

Mange har et klart bilde i hodet. Vi har gått fra en religiøs og fornuftsfiendtlig fortid til en opplyst, sekulær nåtid. Når Vesten på noen områder kan oppfattes som bedre enn andre kulturer, er grunnen opplysningstiden.

En sekulær skapelsesmyte

Denne historien er på mange måter blitt en skapelsesforteling om det moderne samfunn. Om hvordan vi er blitt dem vi er. Historien støttes av myter som at kirken i middelalderen trodde på en flat jord – myter som forsvares med religiøs iver. Du finner dem i populærvitenskapen. Du finner dem i TV-serier som Cosmos, på YouTube, i krimbøker og andre ting mange følger med på. Men denne moderne skapelsesfortellingen er stikk i strid med vår beste kunnskap. Så hvorfor formidles den fortsatt?

Noe av dette skyldes hvordan man deler inn historien. «Antikken» avløses av «middelalderen» som igjen avløses av «renessansen», «opplysningstiden» og «moderne tid».

Elevene trenger knagger, typiske kjennetegn ved hver periode. Hva har endret seg? Relative forskjeller blåses opp. Negative trekk i mange perioder fremheves kun i én.

Hvor skal vi skrive om uvitenhet og overtro? Middelalderen! Om universiteter? Renessansen! Om vitenskap? Opplysningstiden! Mens man like gjerne kunne kalt middelalderen for renessansene – det var minst fire. Og opplysningstiden kunne vi like gjerne kalt noe så nøytralt som «1700-tallet».

Resultatet gir seg selv. Formatet styrer plottet. Det er hypnotiserende og går rett i hjertet.

Behov for klokere kritikk

Middelalderen var mørk og renessansen lys. Forskjellen skyldes svakere gudstro og kirke. Da kirken og troen var tilstrekkelig svekket, ga opplysningstiden oss vitenskap og demokrati.

Jeg sier ikke dette fordi alt kritikk av kristne er feil. Eller at middelalderen var utelukkende lys og liberal. Det har opplagt skjedd en dramatisk forbedring de seneste tusen år, enten vi snakker om lover eller legemidler, politisk eller personlig frihet, mat eller menneskerettigheter.

Men stemmer det, for å ta et eksempel, at Viggo Ullmann, leder for datidens store parti Venstre, i 1890 kjempet for kvinnelig stemmerett? Og da (som det heter i en lærebok) yppet til strid med kirkens menn, mer presist Biskop Heuch? De sekulære på den ene siden, mot kirken på den andre.

Ikke helt. For Ullmann var ganske så overbevist kristen. Han stiftet kristne folkehøgskoler. Han skrev en verdenshistorie fra et klart kristent perspektiv. Han var en aktiv trosforsvarer. For skillelinjene i debatten gikk ikke mellom kristne og andre, de fulgte partitilhørighet.

Ja, Bibelen og kristen tro har vært brukt til å konservere uheldige samfunnsformer, for ikke å si legitimere brutale overgrep. Verken den katolske kirken, ortodokse eller protestantiske kirker er hevet over kritikk. Tvert imot er kritikk viktig.

Men kirker og kristne har også bidratt med inspirasjon og ressurser til en positiv utvikling. Til å begrunne og bevare gode verdier - inkludert selvkritikk og vilje til å rette opp feil. Det hører nemlig også med til historien at det var Misjonsforbundet som var først ute med kvinnelig stemmerett, helt fra oppstarten i 1884.

Noe som flere enn elever kan lære av i dag.

Tre i Laget om klimaengasjement

Laget er en student- og skoleungdomsrørsle med omhug for elever og studentar i – og utanfor – Noreg. I ei tid prega av miljø- og klimaspørsmålet, ynskjer Laget å setje fokus på klima og miljø som ei disippelsak. Gud satte mennesket til å verne om jorda, og dei som fyllar den. Da er det ei sak som ikkje berre leiinga i Laget ynskjer å fokusera på, men mange av våre ungdommar har eit brennande engasjement for klimasaka. Her kan du lese nokon av deira historier, syn, utfordringar og engasjement kring klimasaka:

THOR DUE:

Eg lærte på barneskulen at noko var gale med klimaet. Det falt meg naturleg å forsøke å fikse det som var galt, akkurat som med alle andre problem. Etter kvart som eg las i Bibelen, skjønte eg også at Gud er tydeleg på at vi har eit ansvar og ei plikt til å ta vare på verda. Både når han kallar oss til forvaltarar i skapingshistoria, eller når Jesus talar om nestekjærleik. Nestekjærleik gjeld også for folk som bur på stader øydelagd av klimaendringane eller forureiningar. Nestekjærleiken gjeld også for folk både i notid og framtid.

For å klare å fikse det som er gale, er vi nøydd å høyre på vitskapen. Vitskapelege berekningar seier vi ikkje kan forbruke meir olje. Då er vi rett og slett nøydd til å la olja i Barentshavet ligge, dersom vi på alvor vil vise oss forvaltaransvaret verdig, eller dersom vi vil utøve den nestekjærleiken vi er kalla til. Så får det så vere at vi kanskje får litt mindre statsbudsjett, eller at vi ikkje kan dra på flyferie. Jesus kallar oss til å gjere langt vanskelegare ting enn å ikkje fly til Thailand.

Så er det også vaksne som seier unge ikkje gjer noko for klima og miljø. Dei aller fleste gongane vaksne klagar over unge som ikkje får gjort ting, er det fordi dei vaksne har mislukkast sjølv. Noko av det beste eg veit, er når unge menneskje står opp for seg sjølv, det dei vil oppnå og det dei trur på, utan at det er vaksne som står bak. Det er det eg diggar med Laget og Natur og Ungdom. Her er det ungdom sjølv som styrer, organiserer og er tydelege på det dei trur på, både for seg sjølv, men også for resten av menneskeslekta.

— Thor Due (22)
Sentralstyremedlem – Natur og Ungdom
Medlem i Oslo kr. studentlag 

Thor_credo_edit.jpg

Denne teksten er trykket i andre utgave av Lagsmagasinet Credo. Få fremtidige utgaver av magasinet sendt hjem til deg som Lagsvennsmedlem:


FRIDA BRØRNEREIM:

Å ta vare på kloden vår er utruleg viktig, og det er eit tema som er viktig uansett kor du engasjerer deg. Miljø handlar om meir enn berre å ta vare på kloden, det handlar om å ta vare på dei menneskja som lever her, og som skal leve etter oss. Planeten vår er så uendeleg vakker, og eg vil ikkje sitja med hendene i fanget og vita at eg ikkje gjer alt eg kan for å ta vare på den.

Eg er veldig for dei småting ein kan gjer i kvardagen, som skaper en stor forskjell. Eg brukar Instagram-kontoen min til å dele desse tinga. På «Instastories» når eg ut til mange som elles aldri ville tatt seg bryet med å tenkje på korleis ein kan redde verda – litt og litt – gjennom daglege handlingar og val. Eg er også engasjert i Natur og Ungdom i mitt fylkje.

Eg meiner at Laget bør løfte fram denne saka ettersom Gud sat oss til å ta vare på det han har gjeve oss, og då må vi gjer det. I tillegg handlar miljø om nestekjærleik til dei rundt oss, og nestekjærleik til dei som kjem etter oss. Eg trur uansett ikkje me klarar dette åleine. Me må – som i alle andre område av livet – ha Gud med på laget. Å vere miljøforkjempar handlar ikkje berre om å fly mindre eller minske forbruket sitt. Å spreia Guds ord er også ein måte å vere miljøforkjempar på, og der gjer Laget utvilsamt ein viktig jobb!

— Frida Bjørnereim (18)
Lagsmedlem på Firda vgs Byrkjelo

Frida_credo_edit.jpg

BRIT HODNE:

Jeg har engasjert meg ekstra for klimasaken etter at jeg gikk ett år på Hald Internasjonale Senter, som Laget er medeier av, for en del år siden. Jeg er optimist av natur, og har veldig stor tro på den forskjellen enkeltmennesker kan gjøre med måten vi lever på, både gjennom ord og gjerninger; det vi gjør, og det vi lar være å gjøre. Jeg har endt opp med å utfordre meg selv på én ting om gangen. Først ved å ikke kjøpe nye klær og sko, så ved å kutte kjøtt, så bytte ut forbruksvarer av plast og bomull – med varige eller miljøvennlige alternativer. Nå for tiden skjerper jeg meg på det som har vært min aller største miljøsynd – lange flyreiser.

Jeg kommer aldri til noe nullutslipp på noen av disse områdene hele tiden, men opplever at det er mulig å legge om vanene mine, og at jeg blir mer og mer bevisst gjennom å øve meg. Jeg er så heldig at jeg bor med noen venninner i et disippelkollektiv, hvor vi både ber sammen, spiser sammen, og øver oss på å leve miljøvennlig sammen. For meg er det viktig at vi ikke slutter å prøve, selv om vi ikke alltid klarer å ta de beste valgene. Det er bedre å gjøre noe enn å gjøre ingenting, tenker jeg! Alle monner drar.

I Laget har vi laget en «lagslunsj» om klima og Bibelen, som jeg håper kan inspirere Lagsungdom over hele landet til å leve bevisst i forhold til skaperverket rundt oss. Det er jo tross alt en del av det å elske vår neste, og ta vare på alt det gode som Gud har skapt.

— Brit Hodne
Lagsarbeider og Interact-ansvarlig Oslo

Brit Hodne_edit.jpg

Slik kan DU redde verden

Jordkloden lider av svært høy feber, men vi kan fremdeles redde den. Hvordan?

Gjesteinnlegg av Ingvild Kessel, statsvitenskapstudent.

Noe er i ferd med å skje rundt oss. Klimakrisen har vært varslet i snart 50 år, men vi har enda ikke klart å gjøre noe med det. Om vi ikke gjør noe, vil flere bli utsatt for ekstremtørke og hungersnød, det vil bli flyktningstrømmer i en størrelsesorden vi ikke kan se for oss, arter vil bli utryddet raskere, havnivået vil stige og det vil bli ubeboelig i mange av verdens millionbyer. Kort sagt: Vi befinner oss i en nødsituasjon, og må trekke i nødbremsen.

Så, hva skal vi gjøre? Her er mine mest effektive klimatips:

Tiltak 1: Engasjer deg i et grønt parti eller i en miljøorganisasjon

Det er politisk oppgave å gjøre det enkelt for folk å velge miljøvennlig. Da trenger også de partiene som dytter politikken i en mer miljøvennlig retning flere stemmer og mer makt. Bruk derfor stemmeretten hver gang det er valg, og meld deg inn i et parti som har god klimapolitikk. Det går også an å melde seg inn i en organisasjon som jobber for å påvirke politiske partier til en bedre klimapolitikk. Framtiden i Våre Hender, WWF og Naturvernforbundet er gode på sånt.

Tiltak 2: Bytt ut fly med tog, buss og bil

Å fly er det aller verste vi gjør for klimaet, og vi nordmenn flyr enormt mye. Vi flyr faktisk 10 ganger så mye som en gjennomsnittlig vesteuropeer. Det er uvanlig. 80% av verdens befolkning har aldri sittet i et fly, og det er de 5% rikeste i verden som flyr mest.

Men hvordan skal vi fly mindre? Jeg tror det aller første vi må gjøre er å endre forventningene våre til hva en ferie skal innebære. Det er selvsagt lov til å fly en gang iblant, men vi må gjøre det sjeldnere. Må man egentlig fly til utlandet hver sommer for å få en bra ferie? Det tviler jeg på. Av og til kan man feriere i Norge. Har du for eksempel prøvd Geiranger, gått i Rondane, eller besøkt noen koselige sørlandsbyer? Man kan ta tog eller bil til Europa, mens andre ganger kan man fly, men kanskje være litt lenger på stedet man har fløyet til når man først er der.

Personlig synes jeg det er enklest hvis man bestemmer seg for at «i år trenger jeg ikke å fly». Det gjorde jeg i 2018, og det fungerte veldig bra. For å komme meg til Bergen tok jeg toget, til Danmark tok jeg ferge, og ellers brukte jeg tog, buss og bil i Sør-Norge. Lett!

Tiltak 3: Spis lokalt, spis grønt

Mennesket trenger mat hver dag, og noe av det lureste vi kan gjøre for klima er å kjøpe så lokal og kortreist mat som mulig når det er sesong for det. I sommerhalvåret er det antakelig mange ganger bedre for klimaet å kjøpe epler fra Telemark enn å kjøpe ananas fra Madagaskar. I vinterhalvåret ser regnskapet litt annerledes ut. Kjøp mat som ikke er pakket inn i mengder av unødvendig plast, og etterspør papirposer på matbutikken din.

Men den aller største utfordringen til våre matvaner, er at matproduksjon krever enorme arealer. For å skåne naturen i høyest mulig grad, er det viktig at vi spiser mat som ikke krever stadig større arealer. Storfekjøtt er den minst arealeffektive maten å produsere: Dersom vi hadde dyrket frukt, grønnsaker, poteter eller noe annet på de jordene vi i dag bruker som beite for kyr, kunne vi ha produsert hele 10 ganger så stort volum med mat! Derfor er det veldig bra for klimaet at vi kutter litt på kjøttforbruket. Det betyr ikke at man må slutte helt med kjøtt, men at man kan ha noen færre kjøttmåltider i uka.

Tiltak 4: Kjøp færre nye ting

Ekstreme mengder klimagasser kommer fra produksjonen av nye ting. For å redusere produksjonen etter disse tingene, må vi som forbrukere sørge for at etterspørselen etter disse produktene faller. Enten det er klær, elektronikk eller andre ting, bør vi lære oss å gjenbruke det vi har, reparere det som er gått i stykker, kjøpe brukt, og kanskje til og med dele litt mer på de tingene vi ikke bruker så ofte.

Å elske vår neste

Noen ganger kan det være vanskelig å spørre seg selv hvorfor det er relevant for meg, som kristen, å leve miljøvennlig. Kanskje kan klimakrisa virke litt for langt unna det Jesus kalte oss til.

Men det Jesus snakket om var jo kjærlighet. Jesus er kjærlighet. Han ønsket at vi skulle elske vår neste, alle våre medmennesker. Dersom vi som kristne skal følge hans bud, må vi elske alle, også de som bor andre steder i verden. Det gjør vi ikke ved å ødelegge livsgrunnlaget deres. Derfor er det å elske sin neste når vi stemmer på partier som vil dytte i grønnere retning, når vi flyr litt mindre eller spiser litt mer lokal og grønn mat. Fordi de handlingene fører til at vi tar vare på den eneste jordkloden vi har. Fordi vi tar vare på de tusenvis av mange lokalsamfunn som er spesielt utsatte for klimaendringer. Fordi vi tar vare på menneskene som bor i disse samfunnene.

Å ta vare på kloden er å elske vår neste. Det krever at vi beveger oss ut av det etablerte og komfortable, og forandrer måten vi lever på. Det høres radikalt ut, men antakelig må vi gå mye lenger for å bli like radikale som Jesus var på sin tid.

Er du med?

Denne teksten er trykket i andre utgave av Lagsmagasinet Credo. Sikre deg fremtidige utgaver av magasinet ved å bli Lagsvennsmedlem:

Ingvild Kessel. Foto: Thomas Ekström.

Ingvild Kessel. Foto: Thomas Ekström.

En fysisk og moralsk krise

Det er krise nå. Skikkelig krise. Det er ikke «en utfordring», ikke «et problem», men en fysisk, økologisk, sosial, økonomisk, politisk og – fremfor alt – moralsk krise. Tre tiår har gått siden menneskeskapte klimaendringer fikk politisk oppmerksomhet. Nå er det på høy tid vi tar inn over oss alvoret.

Gjesteinnlegg av Anders Kvellestad, partikkelfysiker

Klimakrisen endrer naturen fra toppen av atmosfæren til havets bunn. Den påvirker selve de naturlige rammene for samfunnet vårt – alt fra næringsinnholdet i salat, til hvorvidt Shanghai vil forsvinne under bølgene. Og den er nært forbundet med den pågående økologiske krisen, med tap av planter, dyr og insekter i et tempo menneskeheten aldri før har sett.

Men i møte med klimakrisens omfang og kompleksitet er det fristende å stikke hodet i sanden. Som pave Frans skriver i Laudato Si fra 2015:

As often occurs in periods of deep crisis which require bold decisions, we are tempted to think that what is happening is not entirely clear. […] Such evasiveness serves as a licence to carrying on with our present lifestyles and models of production and consumption.

Derfor kan det være nyttig å ta et steg tilbake og minne oss selv på hva det underliggende fysiske problemet egentlig er. Nå er ikke jeg klimaforsker, men dette problemet er heldigvis så enkelt at selv en partikkelfysiker kan forstå det: jordens energi er ute av balanse. Ikke på en sånn New Age-aktig «jeg kjenner en ubalanse i energien»-måte – nei, helt bokstavelig: jordens totale energiregnskap går i pluss, og det er ikke en god ting.

Se for deg jorden sett fra månen. En liten blåaktig klump omgitt og isolert av verdensrommets vakuum. Når du er en liten klump i vakuum er det hovedsakelig én måte du kan motta og avgi energi: gjennom stråling. Jorden får energi ved å absorbere innkommende solstråling, og avgir energi som varmestråling til verdensrommet. Så lenge energi absorberes og stråles ut i like stort tempo vil jordens temperatur og klima over tid forbli stabilt.

Men slik er det ikke for jorden nå. På toppen av jordens atmosfære er nå differansen mellom absorbert og utstrålt effekt i snitt ca. 0,7 Watt per kvadratmeter. Altså, for hver kvadratmeter akkumuleres en netto energimengde på 0,7 Joule per sekund. Høyere lufttemperatur, varmere hav og økt issmelting, og de dramatiske følgene av dette, er ulike måter denne økende mengden «overskuddsenergi» kommer til uttrykk i klimasystemet. Nøyaktig hvordan dette utspiller seg er kompliserte spørsmål for klimaforskningen. Men i bunn ligger altså en sammenheng så enkel at vi alle kan forstå den: når et system tar opp energi raskere enn det avgir energi, vil den totale energimengden i systemet øke. Det får konsekvenser.

Det er her den fysiske krisen blir en moralsk krise: Vi vet det er våre utslipp av drivhusgasser som gjør atmosfæren stadig mindre «gjennomsiktig» for jordens varmestråling, og slik øker ubalansen i energiregnskapet. Vi kjenner konsekvensene dette har for oss selv, våre medmennesker og naturen. Og likevel har vi så langt kollektivt stukket hodet i sanden.

Les også:
Klimasak er en disippelsak

Klima- og miljøkrisen er en moralsk krise på systemnivå, på samme måte som slaveri og rasisme. De radikale samfunnsendringene vi nå trenger – en omstilling uten historisk sidestykke, ifølge FNs rapport om 1,5-gradersgrensen – vil kreve politisk lederskap på høyeste nivå. Men det demokratiske rommet som gjør et slikt prosjekt mulig skapes først når mange nok av oss vanlige folk finner sammen i høylytt (!) moralsk fordømmelse av “business as usual”. For bak fysikken, bak tallene og grafene, er klimakrisen egentlig en av vår tids fremste verdikamper. En kamp for ærlighet i møte med ubehagelig kunnskap, for naturens egenverdi i møte med profittjag og for alle menneskers rett til våre felles naturressurser.

Denne teksten er trykket i andre utgave av Lagsmagasinet Credo. Sikre deg fremtidige utgaver av magasinet ved å bli Lagsvennsmedlem:

Anders Kvellestad. Foto: Kaja Berg.

Anders Kvellestad. Foto: Kaja Berg.

Lagsvennsrådet er tilbake!

Lagsvennene er heltene som tar eierskap til og gjør arbeidet til Laget mulig. Lagsvenner er med som egne medlemmer med stemmerett, og kan være fastgivere og voksenledere for sine lokale Lag med ungdommer.

Nå er Lagsvennsrådet tilbake etter en lang pause. Vi har hørt fra mange mennesker som har hatt gode erfaringer med Laget i sin ungdoms- og studietid, men opplever et tomrom etter at man trer over i yrkeslivet. Med dette rådet håper vi å kunne gi flere tilbud for alle som opplever en Lagsidentitet og ønsker å investere i generasjonene som kommer etter.

Denne teksten er trykket i første utgave av Lagsmagasinet Credo. Sikre deg fremtidige utgaver av magasinet ved å bli Lagsvennsmedlem:

Det ferske rådet hadde sitt første møte torsdag 14. februar 2019. Der ble de enige om formålet:

Lagsvennrådet vil arbeide for å fremme og samordne Lagsarbeidet. Vi brenner for å revitalisere Lagsånden under mottoet: Én gang Lagsentusiast, alltid Lagsentusiast!

Lagsvennsrådet består nå av:

  • Marta Kristine Ims – lærer, Evenskjer

  • Torstein Caixeta Thingnæs – systemingeniør, Sandnes

  • Vibecke Wales - studiekonsulent, NLA Mediehøgskolen Gimlekollen.

  • Katrine Masvie – forlagsredaktør, Oslo

  • Helge Skaaheim – prest i Norkirken Kongsberg

Ønsker du å komme i kontakt med rådet? Da kan du kontakte dem på: lagsvenn@nkss.no.

Katrine Masvie er valgt som leder for det nye rådet. Hun var selv aktiv i Laget og er mor for tre barn som har valgt å gå samme vei som henne. Hun skrev denne vakre teksten til avisen Dagen for å forklare grunnlaget for sitt engasjement:


Nå er det vår tur!

Nytt år. Det er tid for å sette seg ned og fordele tienden igjen. Hva styrer dine valg i givertjenesten?

Selv prioriterer jeg menigheten der jeg har mitt gudstjenestefellesskap - etter som jeg hører til blant de frikirkelige, faller dette ganske naturlig. Men en del av potten reserveres til også andre hjertesaker.

Jeg kom tilbake til Jesus som tenåring og måtte lære fra bunnen hva det ville si å gi til Guds rike. Jeg gikk troens videre steg i Misjonssambandet, og ble der raskt kjent med fenomenet kollektkurv. Hva midlene kunne bidra med i oppdraget med å nå verdens unådde, ble jeg også kjent med. Men jeg var ung, og penger var det ikke flust av - kurven lot jeg ofte passere.

Senere, da jeg ble aktiv i Laget, møtte jeg en fantastisk frimodig forkynnelse og holdning til temaet givertjeneste. På 1970- og 80-tallet var det helt vanlig at de enkelte skolelag, helt ned på ungdomsskolene, hadde en «Gi selv»-sjef i styret. 13–15-åringer lærte altså hverandre opp i en fast givertjeneste! Dette var starten til en unik bevisstgjøringsprosess. Da vi ble studenter og tok skrittet ut av foreldrehjemmet, gikk privatøkonomien over fra lommepenger til studielån, men den frimodige utfordringen vi møtte fra talerstolen ble ikke dvaskere av den grunn: «Pengene vi har, er vi forvaltere av. Hvordan skjøtter vi den oppgaven?»

Det kunne kanskje virke skummelt å gi slipp på grunkene, men samtidig var dette en spennende utfordring til å handle i tro. «[…] prøv meg på denne måten, sier Herren, Allhærs Gud. Da skal jeg åpne himmelens luker og øse ut over dere velsignelse i rikt mål» (Mal 3,10). Vi var mange som prøvde Herren på denne måten - og siden fortsatte vi med det.

Ved utgangen av fjoråret fikk jeg en spennende utfordring. En gammel kjærlighet banket på døren, og nå sitter jeg som medlem i et nystartet nasjonalt Lagsvennsråd. Rådets første møte fungerte som en god, gammeldags blåsebelg; den gamle forelskelsen blusset opp - engasjementet, gløden, pågangsmotet. «Hjelp oss da, Jesus, slik å leve At vi mange må med oss få, Hjelp oss himlen vår tanke å heve Og hjelp oss seirende målet å nå!» Det strømmet inn i meg hvor mye jeg har å takke for; alle de fantastiske minnene fra konferanser og weekender, fra korsang, fra samlinger på studiesteder og fra studentgudstjenester i stappfulle kirker - fra lagssekretærer som fôret oss med mat for tanke og tro.

Denne formende begeistringen holdes oppe fremdeles. Og jeg tenker at nå i januar, når alle vi godt voksne «Gi selv-sjefene» sitter og skal sette opp budsjett for vår giverpott for 2019, bør vi spørre oss: Hva var min første kjærlighet? Har denne fremdeles som mål om «slik å leve at vi mange må med oss få»? Er svaret ja, er det bare å klaske til, tenker jeg. Da vi var unge, ble arbeidet delvis båret av vår foreldregenerasjon. Nå er det vår tur!  

– Katrine Masvie,