Naturvitenskap er et enestående menneskelig prosjekt. La det ikke være tvil om det. Men å beholde tunga rett i munn er det beste forsvaret vi kan gi for den.
Kunnskapen som metodene har gitt oss, har lært oss ufattelig mange ting om universet vi lever i, hjulpet oss å utvikle teknologi som gjør at vi kan kommunisere med personer på andre siden av kloden i sanntid, utryddet sykdommer ved medisiner og vaksiner, reise forbløffende arkitektoniske strukturer, beskytte oss mot naturkatastrofer og få oss fra punkt A til B i løpet av kort tid.
Men det er stor forskjell på dem som benytter naturvitenskap på en fornuftig måte, med god forståelse for fundamentet og dens muligheter og begrensninger, og dem som ikke gjør det, og utvikler en blind tro. Sistnevnte har sjeldent mange studiepoeng i mer avansert vitenskapsfilosofi, og liker mer tanken på å kunne kalle seg vitenskapelig og rasjonell, enn å faktisk være det.
Å ha visshet om visse metodologiske begrensninger, er den beste sikkerhet til å beskytte naturvitenskapelige metoders troverdighet i møte med hyppig misbruk.
Først. Det er gode grunner til at naturvitenskap aldri kan være vår eneste, eller selv vår mest grunnleggende, kilde til kunnskap, som utfyllende beskrevet i min artikkel i Religionslærerens tidsskrift.
Men mens vi først er i gang, kan vi minne om et par konkrete ting naturvitenskap aldri kan gjøre, slik at ikke flere utvikler blind tro.
Naturvitenskap kan aldri avgjøre moralske spørsmål
Hva er en menneskerett? Hvor langt kan menneskerettighetene gå? Hvordan burde vi behandle dyr? Burde vi gi opp noe av vår egen luksus for å hjelpe mennesker vi aldri vil møte? Burde jeg bry meg om hvordan andre føler seg? Er det greit å voldta noen om det hjelper til å spre enda flere gener i løpet av vår begrensede levetid? Har funksjonshemmede like stor verdi som presidenter? Har ufødte barn menneskeverd? Har eldre det? Kan vi kaste kristne til løver i Colosseum, dersom mange nok får underholdning av det? Hva med svenske – kan vi kaste dem? Burde vi beskytte kloden vår? Burde vi elske barna våre? Slå dem? Burde vi lyve? I hvilke situasjoner er det i så fall greit å lyve og når er det ikke? Kan vi stjele fra noen, dersom de ikke trenger det og uansett aldri får vite hvem som sto bak tyveriet? Hvor mye kan vi overvåke innbyggerne i et land?
Du vil aldri kunne lage normative påstander med matematikk. Du vil aldri verdi i et mikroskop.
Dette er viktige spørsmål, men naturvitenskapelig kunnskap alene vil aldri kunne avgjøre noen av dem. Naturvitenskap kan hjelpe oss til å lære hvordan vi kan bekjempe sykdommer i fattige land, etter at vi først har bestemt at det er en ting som mennesket burde gjøre. Vi kan oppdage at barn som er utsatt for mer kjærlighet enn vold i oppveksten lykkes bedre senere i livet, men vi må ty til moralfilosofi for å avgjøre at dette er en god ting, som er ønskelig. På samme vis kan kunnskapen om værkrefters påvirkning på ulike materialer hjelpe oss når vi investerer ekstra midler i å bygge stormresistente bygninger, etter at vi først har bestemt at det er en ting som er verdt å gjøre.
Merk at figurer som forsøker å smugle inn moral i «vitenskapelighet», slike som Michael Shermer og Sam Harris, alltid smugler inn et element av det de kaller «fornuft» inn bakdøra, og later som at dette utgjør en integrert del av naturvitenskap selv. Men fornuften fungerer uavhengig av naturvitenskapelige metoder, og kan derfor ikke være et output av den. Snarere ligger den forut til at vi utøve naturvitenskap i det hele tatt.
Og da oppstår naturligvis nye spørsmål: Hvor kommer denne fornuften fra? Hvilket fundament står den på? Hva forteller den oss? Er bedømmelsene jeg gjør ut fra min egen fornuft gjeldende for andre?
Individer kan foreta moralske bedømmelser, basert på gode eller mindre gode grunner.
Naturvitenskap kan aldri avgjøre estetiske spørsmål
Hvilken musikk er vakrest av Bach og Bieber? Hvilken type litteratur er mest kultivert av Shakespeare og 50 Shades? Hva er mest høyverdig grafikk av Picasso og Pondus? Hva er penest av et uberørt fjell-landskap i solnedgang og en avfallsdynge?
Naturvitenskapelige metoder kan hjelpe oss å finne frekvensen av en skala, og beskrive hvordan øyne våre prosesserer informasjon om farger til hjernen, eller måle en distinkt hjerneaktivitet i det vi opplever en behagende estetisk opplevelse. Kunnskap om fortidige organismers utvikling og overlevelsesevne kan hjelpe oss å forstå hvorfor vi opplever råtten mat som motbydelig, og fersk mat som appetittvekkende, men naturvitenskap alene kan aldri fortelle oss hvorvidt Dante, Mozart, Asterix, Tiki-taka-fotball eller Gordon Ramsey er fantastisk eller forferdelig.
Individer må foreta estetiske bedømmelser, basert på gode eller mindre gode grunner.
Naturvitenskap forteller ikke hvordan vi benytter naturvitenskapelig kunnskap
Vitenskapsmenn har gjerne en klar formening om hvordan kunnskapen de oppdager skal benyttes, men det er ingenting ved naturvitenskapen selv som viser oss hvordan kunnskap skal benyttes. Naturvitenskap kan kanskje hjelpe oss å konfigurere DNA på nye måter, men gjør lite for å fortelle oss om vi skal bruke denne kunnskapen til å hjelpe mennesker med genetiske sykdommer, utvikle nye former for genmodifisert mat, eller utvikle genetisk krigføring, ved å utvikle bakterier med potensial til å terrorisere store folkemengder. Vi kan gjøre oppdagelser om kjernekraft, men naturvitenskapen er taus om hvorvidt denne skal brukes til dødelige bomber eller generere strøm til å drifte sykehus på avsideliggende områder av kloden. Hvorfor og hvordan skal vi bruke den til gode ting, snarere enn å skape nye Hiroshima, lobotomering, sennepsgass, eugenikk, klimakrise og destruktiv konsumerisme?
For nesten enhver naturvitenskapelig oppdagelse, kan vi forestille oss positive og negative måter å ta den i bruk på. Som i antikk, gresk moralfilosofi, er slike ytre goder gjerne nøytralt ladde, men det er først når vi tar dem i bruk for et definert mål, at vi kan avgjøre graden av godhet og ondskap.
Naturvitenskap beskriver noe om hvordan verden er (i det minste innenfor de fleste vitenskapsfilosofiske retninger), men vi må selv bedømme hvordan vi skal benytte oss av den kunnskapen, basert på gode eller mindre gode grunner.
Naturvitenskap forteller oss ikke om ultimate virkeligheter
Eksisterer Gud? Hva er meningen med ditt liv? Har vi en udødelig sjel? Kan mirakler skje?
Dette er viktige spørsmål, men naturvitenskap hjelper oss ikke langt i å besvare dem. Naturvitenskap kan kanskje fortelle oss hvordan universets krefter fungerte fra den første tidlige ekspansjonen frem til situasjonen vi har i dag, men kan aldri forklare hvorfor noe eksisterer fremfor ingenting. Naturvitenskap kan hjelpe oss til å kalkulere visse fremtidige naturlige hendelser, basert på vår kunnskap om naturens regelmessigheter, men naturvitenskap kan aldri fortelle oss hva en naturlov er, om noe bakenfor holder dem i eksistens, eller si noe om hvorvidt disse kan overskrides i gitte tilfeller. Naturvitenskap kan fortelle deg hva slags type molekyler kroppen din består av, men kan aldri fortelle deg hvorfor du er en bestemt person med et eget «indre liv», til tross for at alle cellene i kroppen din skiftes ut med 9 års mellomrom, eller hvorfor nettopp du ble kastet inn i eksistens for x antall år sida.
For å finne ut av disse spørsmålene, trenger vi ikke å kaste oss i blind tro – ren gjetting, men vi har andre verktøy for å rasjonelt utforske slike spørsmål av både en filosofisk og religiøs karakter. Dette kan vi naturligvis igjen gjøre på godt eller mindre godt grunnlag.
Vi kunne fortsatt med andre eksempler, som epistemologi, altså fagfeltet om hvordan menneskets kan tilegne seg kunnskap og læring i utgangspunktet, eller inkludere f.eks. matematikk og logikk, som virker til å eksistere som immaterielle realiteter allerede før vi i det hele tatt har nærmet oss noe som helst som kan kalles naturvitenskapelig kunnskap, men du skjønner antakeligvis poenget allerede.
Feltene ovenfor avgjøres ikke av naturvitenskapelig kunnskap, men er ikke mindre viktige av den grunn. Vi kan fremdeles benytte sofistikerte, rasjonelle verktøy for å tenke rundt dem, fremføre logiske argumenter for å overbevise andre om vårt ståsted og skrive akademiske artikler for å bidra til menneskehetens kumulative læring. All rasjonell aktivitet er ikke vitenskapelig aktivitet. Det ville begrenset oss veldig som intellektuelle skapninger.
Er du uenig i det ovenfor? Vel, finn et moteksempel da! 🙂